Følelsene velter over meg, tårene triller… Jeg har vært utbrent før og jeg har pratet om dette mange ganger, men dette er på mange måter annerledes. Dette har vært en prosess hvor jeg nå har jobbet meg fremover. Prøvd å komme meg på bena som før, men det har egentlig bare blitt verre. Kroppen sier stopp… Tinnitus som ligger over TV`n i stua, fettlever, mageproblemer, konstante smerter i nakke på grunn av spenninger, sviktende hukommelse og konsentrasjon som en gullfisk… Dette er noen av plagene som har truffet meg. Jeg sitter hos en terapeut hos «Raskere tilbake», vi har tatt hull på en ballong!
Dette er skummelt, å utlevere meg på denne måten. Men jeg kjenner mange som har havnet i grøfta, og jeg ser et yrkesliv som ikke bremser enkeltpersoner. Det er ikke vanskelig å se personer som enten er på vei samme vei, eller som kommer til å havne der på grunn av arbeidsmønsteret. Ikke minst, personer som har en væremåte i arbeidslivet som vil få andre i grøfta! Det vil si, at jeg er ikke unik! Likevel er dette noe arbeidslivet undergraver hele tiden.
Min historie startet allerede på barneskolen, der dysleksi og mobbing var utgangspunktet. Jeg skal ikke skrive hele min historie, men det som betyr noe for der jeg er i dag. Det vil si prestasjons-livet jeg har havnet inn i, litt frivillig, litt på slump og litt ufrivillig.
Da jeg har dysleksi som er arvelig, har jeg vokst opp i en familie som ikke har vært så resurssterke (økonomisk, leksehjelp og lignende). Det vil si at vi har i flere perioder på slutten av 80-tallet, levd på «spagetti og ketchup». Det var det vi hadde råd til. Etter jeg flyttet hjemmefra, har jeg selv i flere omganger havnet i vanskelige økonomiske situasjoner, men alltid klart å få det til. Men det har fått meg til å ønske å strekke meg etter et liv uten så mye økonomiske problemer. Som person har jeg alltid villet gjøre ting skikkelig. På barneskolen at jeg måtte gjøre det riktig for ikke å bli mobbet. Dette skapte vel på sett og vis perfeksjonisten i meg.
I 2003 fant jeg ut at jeg ville starte med IT og begynte på en skole i Skien. Skolen skulle gi meg sertifiseringer som til vanlig tar flere år å få, på bare 1 år. Skolens utdanningsløp var dårlig planlagt og så og si ingen i klassen satt igjen med noen sertifiseringer. Det jeg satt igjen med var MYE kunnskap, men ingen papirer som var verdt noe. Prosessen med å jobbe seg inn på arbeidsmarkedet startet.
Uten papirer eller erfaring innenfor IT, var det ingen som ville ansette meg. Jeg fikk et kurs av NAV som skulle avslutte med praksis i bedrift. Jeg gjorde det såpas bra i bedriften at de valgte å forlenge praksisen. Utfordringen ble at jeg fikk ti tusen i inntekter og elve tusen i utgifter. Jeg ble dermed tvunget til å ta opp lån for å overleve. Under praksisen ble jeg forespurt om jeg kunne ta et vikariat i en annen bedrift. Også her gjorde jeg det bra og de ville etter hvert ha meg inn i en fast stilling. Kun kort tid før jeg skulle tiltre i stillingen, kom nyheten om at bedriften måtte spare. Stillingen ble avsluttet og jeg måtte på ny søken.
Jeg fikk så en fantastisk mulighet i et selskap som tok godt vare på meg, og jeg utviklet meg raskt. Helt til de valgte å sette ut driften av IT. Alle på IT jobbet i praksis vekk sine egne stillinger over et års tid. Dette er en ganske traumatisk situasjon og jeg ble utbrent for første gang. Uten noen bedrift eller system som «tok vare på meg», måtte jeg jobbe meg tilbake for egen maskin. Jeg var ute i en lengre periode og følte meg på ingen måte klar, når jeg måtte på ny ut å lete etter jobb. Det vil si prestere. Vise seg frem i all «glitter og stas» i et marked som for alvor begynte å se på sertifiseringer som det viktige for ansettelser. Med min dysleksi, er det problematisk med engelske tester, laget for å finte ut Amerikanere.
For alvor kom jeg inn i konsulentbransjen, der du blir utleid til kunde for et gitt prosjekt. Problemet var at jeg ikke ble fast ansatt. Så når prosjektet tok slutt, satt jeg uten jobb. Jeg var i noen prosjekter før jeg fikk et tilbud som en fast IT-Sjef stilling jeg takket ja til. Problemet med stillingen var at jeg var helt alene som IT ansatt, med ansvar for alt som gikk på strøm. Med mengden arbeid var det lite fri, også i feriene. Jeg ble jeg på nytt utbrent. Etter jeg gikk ut av bedriften, ble det ansatt 2,5 stilling i den samme rollen. Et godt bevis på at jeg hadde for mye å gjøre.
Igjen var det ingen vern som hjalp meg tilbake. Når det kommer til helsevesenet, er det ingen diagnose for utbrenthet, og derfor ingen hjelp. Endringer er på vei, nå som det har blitt en diagnose i EU. Igjen følte jeg meg ikke klar til å gå tilbake, men hadde ingen valg på grunn av økonomi. Jeg startet på nytt opp i konsulentbransjen uten fast ansettelse, der du er uviss om når du på nytt må lete etter jobb / oppdrag.
Håp om endring
Jeg kom over en annonse fra BI om lederutdanning uten å ha generell studiekompetanse. Jeg tenkte at det kunne være veien ut av utfordringene mine, noe det på sett og vis har blitt. Men før det, avsluttet et prosjekt midt i oppkjøringen til eksamen. En særdeles uheldig kombinasjon. Jeg ble da sittende med bekymringene om jobb og økonomi, samtidig som jeg måtte forberede meg til eksamen. Eksamen gikk så som så, men jeg besto. Ved neste prosjekt, stilte jeg krav om fast ansettelse i konsulentselskapet.
Konsulentbransjen der du jobber fast hos kunden er krevende i mange situasjoner. Ofte stemmer ikke arbeidsbeskrivelsen du har fått på forhånd. Du må lære deg masse helt nytt og forholde deg til helt nye konsepter. Før jeg fikk fast ansettelse var det som en «omstart» på karrieren hver gang jeg røk ut, i tillegg brukte jeg opp den lille kapitalen jeg hadde spart opp fra før.
I alle disse årene har jeg hele tiden brukt svimlende summer på kurser, utdanning, utstyr og lignende for å holde meg oppdatert og / eller utvikle meg for arbeidslivet. Hjemme har jeg hatt (og delvis har) fullt bedrifts nettverk med servere, brannmur, switsher og lignende, for å holde meg oppdatert for yrkeslivet. I mange år hadde jeg 400 overtidstimer, gjerne ubetalt, i tillegg til utdanning, kursing og lab-trening hjemme. Alt for å prestere i yrkeslivet. Dette her vært en blanding av forventninger fra jobb, egne forventninger og en tanke om ytre forventninger. Det er IKKE sikkert at de ytre forventningene egentlig har vært der., det er en subjektiv tro…
Når jeg var i Heimevernets Innsatsstyrke, ønsket jeg også å få mer ansvar og komme opp, bli leder. Jeg fikk tatt forsvarets lederskaps kurs, der jeg gikk ut som beste kursdeltaker på lenge. Når jeg kom tilbake fra kurset, fikk jeg en skikkelig nedtur… Beskjeden var, og har brent seg inn i mitt hode:
Jeg tror ikke du egner deg som leder, siden du har dysleksi!
Befal i HV
Gi og Ta
Som person er jeg en «giver» som ønsker å hjelpe. Utfordringen som «giver», er fort at du gir for mye, til for mange, uten å få igjen. Det vil si at du ikke får nok tilbake for å lade batteriene selv. (ref boken) Som en «giver» har jeg derfor alltid tilbudt meg å hjelpe familie, venner og kjente, der jeg har følt at jeg kan hjelpe. Dessverre er det også de som ser det som en gylden mulighet og tar i store monn! Noen ganger når jeg har sett dette, har jeg likevel gjort ferdig jobben, da perfeksjonisten i meg ønsker å gjøre ferdig en skikkelig jobb….
Nå sitter jeg igjen og er utbrent, og LIVREDD for at jeg nå skal falle ut av arbeidslivet på ny. Jeg har nå en solid arbeidsgiver og en flott leder som forstår situasjonen. Men man er aldri helt sikker… og man vet heller ikke hvor lang tid man trenger for å komme opp på et godt plan.
Det er nå når den store erkjennelsen er her, at jobben for alvor starter! Endringene som kreves for at jeg får et sundt livstils mønster som fremmer mental helse er krevende. Det er krevende å endre dårlige rutiner og adferdsmønstre opparbeidet over mange tiår.
Jeg tror på ingen måter at jeg er unik i denne situasjonen, det vil si å måtte og/eller føle at man må prestere. Man yter på det man kan. Og er man en giver i tillegg, gir du kanskje litt mer enn hva som er sundt for deg selv. Før eller senere vil man bite seg selv i halen! Det er dette jeg nå opplever og må gjøre noe med, før det for alvor er for sent! Jeg håper på forståelse for min situasjon. Jeg håper også at andre i samme situasjon blir møtt på en god måte med god forståelse. Ikke minst at de får hjelpen som trengs for nødvendige endringer. Det er viktig at vi fremover begynner å se på problemene med det nye livsmønsteret og fremmer gode arbeids og levesetts modeller som tar vare på vår mentale og fysiske helse.