Jeg sitter på en kafé og drikker en latte mens jeg leser en bok om å hvile seg sterk. En bok jeg skal benytte i min bachelor oppgave. Det er hyggelig stemning og ingen stress, hverken rundt meg eller «i meg». Solen skinner og jeg har funnet meg en god plass å sitte. Det vil si at alt er egentlig lagt til rette for god lesing og optimal læring.
Kapitlet jeg leser nå, handler om hodets evne til å la seg distrahere og grunnlaget til hvorfor det lar seg distrahere. Jeg er nå inne i emne «digital distraksjon», og jeg kjenner jeg blir veldig betenkt…! Ikke fordi jeg ikke kan det som står her, da det er et stort interessefelt for meg. Jeg har derfor lest MYE om emnet de siste årene… Men det er mer sammensetningen av hva som står, hvordan det er beskrevet, og hva som skjer med meg på samme tid som jeg leser dette.
Myklebust skriver «Har du noen gang tatt deg selv i å ta opp mobiltelefonen og skrolle formålsløst gjennom Facebook-feeden eller overskriftene på nettavisen? Har du kjent den følelsen av at du bare må sjekken noe, selv om du ikke vet hva du skal sjekke? Da er det avhengigheten din som slår inn». På samme tid om jeg leser dette faller hodet mitt ut og har lyst til å lese nyheter i stede… og dette er ikke første gang skjer! Det verste av alt, jeg leser jo ikke artiklene fullt ut. Jeg leser jo stort sett bare ingressen (sammendrag)… Han skriver videre «Distraksjonsavhengighet handler om hvordan vår digitale hverdag har gjort oss kronisk avhengige av raske oppdateringer, bekreftelser og umiddelbar korrespondanse. I stedet for å fullføre en oppgave før vi går over den neste, forsøker vi å gjøre alt samtidig, og stadige avbrytelser gjør at alt føles like viktig.». Dette stemmer helt og holdent med min virkelighet og opplevelse pr dags dato.
Han skiller i boken på fysisk og psykisk avhengighet. Fysisk avhengighet som rus, alkohol, røyk og andre vanedannede stoffer vet vi er vanskelig å komme ut av. Psykisk avhengighet beskrives i boken som på mange måter sterkere avhengighet enn fysisk. Det er hodets jakt etter belønning som står i veien for oss. Der vi føler oss ille til mote ved å forandre en vane, faller vi fort tilbake til belønningen den gamle vanen gir. Vi jakter på den umiddelbare belønningen, fremfor å tenke litt mer langsiktig. Hodet blir god på det vi gjør mye av, enten det er positivt eller negativt for oss selv. Vaner blir derfor vanskelig å bryte.
Når vi hele tiden distraherer oss bort fra tilværelsen, blir det til slutt slitsomt å forholde seg til den virkelige verden. Det fører til at vi bruker mer tid på mobilen, selv om vi egentlig har mer lyst til å gjøre andre ting.
Om jeg ser på meg selv, så går det ikke lange tiden før jeg må ta opp mobilen. Man tenker ikke så mye over det, det skjer på automatikk. Man går inn på de samme appene som vanlig, de sammen nettsidene. Ikke vanskelig å se at dette er vaner som er tillagt. Nesten så det gjør vondt å bytte til noe annet. Man føler at hodet «hviler», noe som gjør at man fort kan «droppe ut» av andre oppgaver som er mer «slitsomt». Men hviler egentlig hodet da? Og ikke minst, er jeg litt ute å kjøre nå…?
Ett av problemene er at digitale distraksjoner bare er en midlertidig måte å tenke på noe annet enn det som må gjøres. Men det er bare symptomlignende behandling og midlertidig belønning. Videre beskriver han at hjernen vår blir konstant utmattet av stimuli og at dette kan føre til en rekke problemer som søvnvansker, hjernetåke, angst, depresjon, dårlig selvtillit, stress, hodepine, høyt blodtrykk, mage- og tarmsykdommer og hjertelidelser for å nevne noen.
Om man skal begynne å tikke av på boksene, kan man jo bli litt skremt. Jeg mistenker at jeg ikke er alene om dette, og langt flere enn det som noen gang vil innrømme problemet. Når jeg ser meg om i samfunnet, er det ikke mange telefoner som blir liggende i lomma eller veska på t-bane, trikk, møterom, venterom eller i private hjem. Ikke en gang på fest kan mobilen bli liggende.
Er det en tid for litt opprydning tro…
Referanse
- Myklebust, T. B. (2024). Hvil deg sterk—Legg hjernen på lading! Gyldendal.
